Dunk, dunk.. Er det noen hjemme?
Det har jeg lyst til å spørre om innimellom…
Det er mai, og folk trener som aldri før. Alle medier bruker vår dumhet for det det er verdt, hva sommerform angår, og vi biter på, hvert eneste år. Men, hvorfor er det egentlig sånn at vi i de tre sommermånedene går bananas og blir helt rare i hodet? Er det fordi vi skal ha på oss bikini? Hvorfor legger vi ned all den jobben? Hva er vi egentlig redde for? At vi ikke er gode nok, at vi kanskje veier en kilo ekstra, at han eller hun som ligger og soler seg ved siden av er bedre trent, eller at man skal ta seg ut på bilder? At den kroppen man har blir mer avslørt på sommeren er jo et faktum, men det skal vel strengt talt ikke være nødvendig å ha en sommerkropp og en vinterkropp? Med mindre det ligger noe bak.
Å trene for seg selv er en ting. Om det gjør at man selv føler seg bedre, eksempelvis at det styrker selvtilliten og ikke minst selvbildet, er det supert. Om man finner en genuin glede, og kjenner at man som person blir mer lykkelig, er det faktisk helt topp – og det er nettopp dette som bør skje. Men, straks man gir etter for det presset samfunnet vi lever i har lagt på skuldrene våre syns jeg det er trist. Hvorfor? Fordi det ikke er sunt lenger. Det blir ikke gjennomført med riktig motiv. Det er plutselig blitt noe man gjør for andre, og ikke seg selv. Ofte innebærer det også usunne fremgangsmåter både når det gjelder diett og trening. Man trapper plutselig opp treningen til det ekstreme, parallelt med at man reduserer matinntaket noe kraftig. Fungerer det? Ja, på utsiden, og for en kort periode. Kroppen har jo strengt talt ikke noe valg. Den trenger energi til ditt forbruk, og et sted må den ta det fra. På innsiden derimot får kroppen sjokk. Forbrenningen reduseres, musklene svinner hen, og du vil merke det på både konsentrasjon, energi og i det hele tatt. Straks juli kommer, dietten er over og man plutselig stopper og trene, spiser det man vil igjen, og kanskje går fra en avholdsperiode til å helle nedpå alkohol, da får kroppen i alle fall sjokk. Hva skjedde nå? Nå var plutselig sommeren her, vi har gjort vårt for i år. . .
Den samme trenden skjer ofte ved statusendringer. Når man er singel er det veldig viktig å ta seg ut. Man skal trene mye, og fremstå som en sunn og sporty person. I tillegg skal man se bra ut fordi man skal sjekke opp, eller bli sjekket i all offentlighet. Jeg påstår ikke at førsteinntrykk og utseende ikke spiller en rolle, for det gjør det hos flertallet i dag, men come on. Når du plutselig har fått napp, har gått inn i et forhold, og du vet at du er safe, da forfaller du helt? Legger treningen på hyllen, og tar frem ostepoppen som du har holdt deg unna i mange måneder. Igjen. . Du føler at du har gjort jobben, og treningstrenden dabber sakte men sikkert av. (Før eventuelt sommeren kommer, og noen andre skal se deg . .)
Det jeg setter spørmål ved er hvor du selv, som person, druknet i andres forventninger? Har du gjort det for deg selv? Er der inne enda?
Er det ikke bedre å trene jevnt, og holde en balansert linje hele året? Unne seg litt innimellom, men ha gode vaner og rutiner jevnt over? Vil det ikke, i lengden, gi deg veldig mye mer tilbake, enn å strebe etter en ekstrem sommerform, eller dateform for den saks skyld? Å trene noe du syns er gøy, å kjenne at energien øker og at du føler deg vel. Ta en god dusj, se seg i speilet når man kommer ut og smile, fordi du føler deg vel. Spise et kakestykke i bursdager, ha påskeegg i påsken, og kunne nyte julaften med god mat, uten å hele tiden ha en djevel på skulderen som skriver ned alle kcal du burde holdt deg unna? Å kunne vise seg for kjæresten med lyset på, være stolt av kroppen sin, og stråle – hele tiden! Noen kilo fra eller til er ubetydelig for hvem DU er, kjæresten din liker deg, og han liker kroppen din – det kiloene eller speilbildet kan avgjøre er ikke hvor høyt han elsker deg, men hvor bra du føler deg, og dette er derimot avgjørende.
Gjør trening til noe gøy, og gjør det for deg selv, ingen andre. Tenk egengevinst.
Har du et mål, sørg for at dette er noe du faktisk selv har satt, og sørg for å se premien i det å oppnå det. Om et mål ikke gir deg noe tilbake, revurder mål? Og det beste målet med kosthold å trening er etter min personlige mening å føle seg vel. Så får det være opp til hver og en å finne ut hvordan man blir det. Men tro meg, en overfladisk og fantastisk sommerform som andre beundrer er ikke nødvendigvis fasiten. Gå inn i deg selv og grav det fram, dine mål, med veloverveide grunner.
Føl deg bra, og vær stolt av den du er.
Bli den beste versjonen av deg, og hold på den!
Disse kjøpte jeg med hjem fra Portugal, men de var verdt å dokumentere de også
